Etter ei natt på bølgene blå kom ej endelig heim til ho kjære mor å far å brorane -min o`herlige familie! Ho mamma i ferd med å bake andre bolledeiga for dagen, -alt e tilsynelatande normalt. Og foresten tygge ej på en bugg. Livet e fint.
Ej kosa mej veldig, ja, og ej he mykje å glede mej over. Men de e rart, og veldig sårt og trist å tenke på at ho kjære Birgitte forlot oss for et heilt år sida. Idag e de faktisk et år sida begravelsen hinna. De e fortsatt veldi uverikelig, og ej kjenne et heilt-inn-i-hjerte sakn ette ne. Herøy blir aldri de samme. Ej trur ho e heime hos Jesus, men likevel ej vil sikkert fortsatt høre latteren hinna mellom regndråpane på fjellturane, sjå de skrekkslagne, men tilfredse smila hinna når vi he tatt de første svømmetaket i isande kald sjø, le solo i dei situasjonane berre vi ville ha ledd , høre dei kloke tankane hinna, kjenne smaken av dei gode bakverka ho laga, høre den deilige og søte felelyden ho laga, bli oppmuntra av dei fine meldingane osv! Ho va heilt fantastisk = fantastiske minne. Takk for at ej fikk kjenne dej!
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
1 kommentar:
kjekt å lese det du skrive, marianne! ej kjeme alltid til å høre for mej latteren hinna Birgitte også, når ej høre at du flira av sanne tragikomiske ting som ej ikkje syns e sooo morsomt :) ellers vil ej le attme dej av alle dei fantastiske minna vi he etter ho og holde fast i håpet om at vi en gong skal treffe ho igjen!<3
Legg inn en kommentar